~ nordnorsk husstell og hverdagsliv.
Kristine Lind Grøttland (1883-1973) var fra gården Årstein i Gratangen i Troms fylke.
Hun vokste opp i et typisk fiskerbonde-hjem hvor det daglige brødet måtte hentes både fra havet og fra jorda.
Kristine ble i 1907 tatt opp som en av 12 elever på det første kullet ved Norges husholdningslærerinneskole.Hun jobbet videre som lærerinne, husmor ved Akershus amtskole, kjøkkensjef og bestyrerinne.
Etter at hun giftet seg med lærer Martin Grøttland i 1923 og stiftet familie ble hun boende i Tromsø.
Hun skildrer arbeidsfellesskapet på gården, men det er kvinnenes arbeid og hverdag som står mest sentralt.
Det er den klassiske beskrivelsen av tradisjonelt, førmoderne gårdsliv i Nord-Norge.Gjennom beskrivelsene hennes av matstellet stiger der fram en livsform der naturgrunnlaget og årstidenes gang skaper en tett og harmonisk sammenheng rundt menneskene på gården.
BYGGKAKA
Byggkaka er en av de eldste kjente brødformer her nord.
Den måtte ikke lages av kjøpebygg, for da ble den ikke god, men av hjemmeavlet byggmel, malt på mølla borte i elva.
Da holdt den seg myk og smakte godt. Melet var grovt og sået og næringsrikt, for det var malt av hele kornet slik som det var, både med skall og kjerne.
Byggkaka var lagd av byggmel og vann, møssa, sur eller søt melk eller saup. Den beste kaka fikk de av mel og vann, den holdt seg lengst myk og fikk penest farge under stekinga.
Deigen ble godt eltet, og deigrullene sto ei stund før stekinga tok til. Å klappe runde og passe tykke var en kunst og et tungt arbeid. Først ble det lagd emner som til flatbrød, runde boller. Disse ble klappet til kaker med ca. 15cm diameter.
Høyre handa klappet, venstre handa jamna.
Begge hendene var rappe, og kaka trillet rundt under klappingen. Kakene måtte være like store. Husmødrene hadde handmal, lært av stadig gjentagelse. Alle eldre husmødre var flinke til å klappe kake, gjerne hundre kaker i timen.
KALVEDANS
Kalvedans lagde de av kalveinnmaten. Etter at innmaten var kokt, ble den finhakket, blandet med kokekraft og kokt en stund til.
Den smaktes til med litt sirup, og litt grynmel ble rørt på. Kalvedans ble spist som middagsmat med nepe eller poteter til.
BLODPØLSE
Av all blodmat var blodpølsa best.
Blodet har først blitt vispet med bjørketrevisp; da samlet alle trevlene seg der. Blodet ble vispet med salt og vann til det var kaldt.
Blodpølsa kunne bli lagd til på litt forskjellig måte.
Blodet ble gjerne spedd ut med vann, som oftest 1/3 vann og 2/3 blod. Ellers inneholdt pølsa små utbløytte byggryn, rugmel, grynmel, grovhakket nyretalg, krydder, rosiner og litt sirup.
Det fulgte godt humør med pølselaging. Så snart pølseskinnene var sydd og lagt i svakt saltvann, visste alle at den store dagen nærmet seg da ankersgryta ble plassert i gruva og pølse etter pølse ble lagt i det passe varme vannet.
Det var skikk at nabokonene ga hverandre pølse. Og da måtte det ikke spørres at pølsa var mager. Den måtte være feit. Det var godt å få en slik pølse, skjære den over og finne mengder med fett og rosiner.
Kald pølse ble skåret opp i skiver, stekt i panna og spist med litt sirup på. Herrerett til kvelds eller frokost.
SILDEGRYNSUPPE
Suppa er en av de eldste retter her nord.
I hjem der det var lite kjøtt, erstattet den soddet.
Suppa ble lagd til av de råstoffer de hadde, men tre ting måtte det være i den; poteter, sild og timian. Dersom de hadde en liten, tørket kjøttknoke å koke med, ble smaken på suppa bedre.
Hele byggryn var best i suppa, men både halve byggryn og russehavregryn ble brukt.
Det mest vanlige var å bruke god spekesild. Den måtte vannes ut hel noen timer i bare vann. Etterpå ble den åpnet. Isteret ble tatt forsiktig ut, resten av innmaten, spord, hode og bein fjernet, og silda skåret i små biter. Skinnet måtte ikke tas av, for da kunne de lett fjerne sølvrøet på silda, og det måtte ikke skje. Da ble meget verdifull mat tatt bort.
Silda måtte heller ikke skylles etter at den var skåret i småbiter. Det ville forringe smaken, lukta, utseendet og kraften i suppa.
Isteret ble lagt på flatbrød eller byggkake. Det var stor stas om alle kunne få en bit med fint ister på.
POTETENE
Omkring 1820-25 kom potetene til Gratangen, ifølge Kristines bestefar.
Dons i Hamnvik hadde fått poteter til utdeling med jekta fra Bergen. Med potetene fulgte opplysning om gjødsling og dyrking. Omkring 1850 hadde dyrking av poteter gått så mye framover at folk forsto å stelle dem, forsto hva slags jord og gjødsling de skulle ha om de skulle trives og gi god avling.
Settepotetene ble valgt ut på åkeren når potetene ble tatt opp. De ble oppbevart i en særskilt binge og om våren ble de satt til groing i 3-4 uker.
Den riktige gjødslingen for poteter dengang var sauegjødsel. Gjødsla ble sopt sammen i bingene og lagt i dunger ute. Etter noen dager begynte det å ryke av dungen. Det begynte å bli liv i den, blandet som den var med høyavfall, tang og torskebein.
Alt måtte komme i jorda så snart som mulig, potetene også. Den rykende sauegjødsla ble lagt i tykke lag på potetlandet og pløyd ned, og potetene måtte da med en gang i den varme jorda.
I 1867 var det uår på både poteter og korn. Det var nordvest hele sommeren, så det var såvidt de fikk settepoteter.
De hadde to sorter poteter dengang; de avlange, blårøde svensker og de hvite som var litt flattrykt og lignet hvit Kvæfjord.
Det er beretning om at driftige jordbrukere lastet fembøringen med poteter og seilte til Finnmark. De hadde også smør med. I Finnmark byttet de potetene og smøret med huder og skinn, som ble sendt til Bergen med jektene.
